(fra VST 1-1985)

En slektsforsker blir visst aldri ferdig med å dyrke sin hobby. Når en kanskje er ferdig med sin egen slekt, så oppdager en stadig nye oppgaver en kan prøve seg på. Og det er nå gjerne slik at det er bare en slektsforsker i hver familie, og derfor kan det også vanke oppgaver fra andre familier.

Oppgavene kan bli mange. Jeg hørte forleden sagt om en forsker som hadde arbeidet både lenge og vel men han gav seg da han kom tilbake til taterkjerringa. I mitt stille sinn kom da den tanken til meg at er det virkelig noen også i våre dager som siler menneskene på denne måten etter sosial status og nødig vil forske i de lavere skikt i befolkningen. En annen sak er jo selvsagt det at det å forske i taterslektene er alt annet enn lett. De hørte hjemme i sin egen gruppe i sitt eget skikt som delvis var lukket for andre. De holdt avstand til andre også når det gjaldt familieanliggender, men søkte kontakt når det gjaldt handel, vandel og tigging. Eilert Sundt forsket mye på taterhistorie, men taterslektene var ikke lette å få "høl" på.

Dette var jo kanskje et utilbørlig sidesprang. men her kommer vi jo inn på sider ved slektsforskning som ikke bør være ukjent for mange, nemlig det forholdet at det i alle fall i de eldre tider var det mest vanlig å ofre tid og omtanke på de såkalte "finere" slektene og gå heller lett over andre. I våre dager går det rett og slett ikke an å sile ut materialet på slike måter. Mange av disse "spesielle" personene er ganske interessante og kan gjøre at vi kjenner oss sjøl bedre.

Det er en slektsforskers skjebne å måtte lete, lete over alt der det er muligheter for å finne svar på spørsmålene en stiller seg. For eksempel finner en ei Kari Olsdtr. i folketellinga for 1801 og der det står at hun er 80 år gammel. Hun skulle altså etter det være født ca. 1721. Så leter en gjennom kirkeboka for det året men uten å finne noen Kari Olsdatter. Så må en da ta for seg 1720 og 1722 og stadig utvide leteårene. Kanskje finner en for eksempel mange Kari Olsdøtre og da er det å bruke elimineringsmetoden. Sjalte ut den ene etter den andre etter som en finner at de ble gift på annet hold. Men vanskelig er det å finne fram. Konfirmantlistene som ofte er nokså spinkle på den tid, kan gi opplysninger som setter en på sporet. Og så må en huske faddere og forlovere og navnebruken. De tok ikke navn fra løse lufta den gangen men brukte navn med tilknytning til familien.